I Snerkens hittil korte levetid har det årlig vært knyttet stor usikkerhet til dette ellers så storartede arrangement. Intet unntak heller i år. Global oppvarming satte i fjor en stopper for en fullverdig gjennomføring, og etter en glimrende vinter i 2021 kom mildværet og la nok en gang en mørk skygge over sesongens høydepunkt. I tillegg har det vært tendenser til friksjon i startfeltet og hovedsponsor har vært usikker på om investeringen vil bære frukter på sikt. Det har, med rette, blitt stilt spørsmålstegn ved om man var i ferd med å forlate Snerkens grunnverdier, og at utøvernes jakt etter stadig bedre tider var i ferd med å ta overhånd. Heldigvis ble galskapen stoppet i tide, og det var gledelig å se at Hovedsponsors innsigelser ble tatt på alvor etter en av vinterens fellestreninger. Det skapte også usikkerhet at B-produkts utøver var nyoperert, og at Bærum Kommunes veltrente atlet mente at han ikke var i stand til å gå lenger en 20 km. Da Lumbagos utøver i tillegg tok på seg tøflene og meldte forfall til banketten, stilte man seg undrende til om Snerken var en boble som var i ferd med å sprekke. Gleden var derfor stor da hele startfeltet var samlet fredag ettermiddag. Samtlige var i perlehumør, skiføret var sikret, og det nystartede team Hawkins skulle vise seg å bli en umiddelbar suksess. En hevngjerrig og inbitt Verpaluu brukte riktignok store deler av ettermiddagen i smørebua, men det store flertallet kunne sette randoneskiene på utsiden og ta en øl i ro og mak. Inntaket av fludium utover fredagen vitnet også om en avslappet gjeng, men undertegnede har blitt lurt av denne gjengen før….. Lørdag morgen våkner vi til et herlig turvær, men sterke vindkast fra vest var et lite usikkerhetsmoment. Kl 08.50 la Hovedsponsor i vei fra Solli går, med en klar plan for gjennomføring av Snerken 2021. Hovedmålet var å denne gang gå riktig løype. Besiktigelse av traseen i februar gjorde undertegnede trygg på at det skulle være mulig. Delmål to var en løpstid på under fem timer. All den tid Rennleder endret traseen i siste liten, burde dette også være overkommelig. Store deler av 2020 har blitt brukt til restitusjon og lite annet, men etter at snøen kom på Sjusjøen i midten av desember var mange kilometer tilbakelagt, så formen var stigende om ikke annet. Til tross for en historisk innveiing som viste at et tosifret antall kilo, hadde Hovedsponsor en klar plan. Ta det meget pent i motbakkene, som det er alt for mange av, slik at man har litt å spa på med i det lettere terrenget. Det er jo egentlig et stort paradoks at undertegnede i det hele tatt begir seg ut i en så krevende trase. For tung i motbakkene, for pysete i utforkjøringene. Å ha sin styrke i lettpartiene hjelper svært lite i Snerken. Dagbakken ble forsert som planlagt, og engstelsen for knallharde forhold ned Lushattdalen forsvant som dugg for solen. Fikk nesten en tåre i øyekroken da man kunne slippe den totalt meningsløse svippturen til Gupu, bare for å returnere til samme plass. På myrene fra Vestmarksveien opp mot Kitzbuhel fikk man endelig betalt for høydetreningen på Sjusjøen, med kraftige sugende dobbelttak. På benken i Kitzbuhel fikk jeg mitt første møte med team Hawkins, en svært positiv duo, som senere skulle vise seg å bli nærmest livreddende. I motene mot Grønland begynte Hovedsponsor å kikke seg over skulderen, da han mistenkte at elitegruppen begynte å nærme seg. Ikke før ved Svartvann kom det to elegante herremenn opp bakken med en teknikk vi ikke har sett siden Alsgaards glanstider. Et lite stykke bak kom Verpaluu halsende. Rennleder og Lumbago, viste god sportsånd og evne til ivaretakelse av Hovedsponsor og stoppet for å slå av en prat. Verpaluu derimot ,var i sin iver etter å revansjere fadesen i 2019, ikke interessert i smalltalk. På Mikkelsbonn viste eliten seg nok en gang fra sin beste side, ventet på Hovedsponsor, og kjøpte både toddy og bolle uoppfordret. Tid til både bilder og skravling. Ny tåre i øyekroken der. I vår passiar der, dukket årets eneste kritikkverdige moment opp. Det viste seg at Rennleders og B-produkts bedre halvdeler satt på benken i Kitzbuhel med masse godsaker til utøverne. Rennleder hadde ikke informert det uventede støtteapparat om hverken ny starttid eller endret løypetrase. Elitelaget tok nok en gang ansvar og tok en omvei om benken for at ikke matstasjonen skulle være helt bortkastet. Det ryktes at dette skal nå en årlig seanse. Kudos til Linda og Hilde for et utmerket initiativ! Hovedsponsor tok raskeste vei retning benk 2, og på vei opp mot Vestergyllen kom dagens første tegn på at åpningsfarten kanskje hadde vært noe i overkant. Strava viste i etterkant ny PR i 6 av 9 segmenter, og det begynte å sette spor. Vel fremme ved benken ble jeg så møtt av team Hawkins, som virkelig la seg i selen for å tilfredstille Hovedsponsor. Her ble man pakket inn i varm jakke, fikk servert både Red Bull og varm toddy. For en rørende omsorg! Med fornyet styrke og heiarop som gjallet over store deler av Vestmarka fikk men nok en gang fart på kroppen. Den ekstra runden rundt Vestergyllen gikk som en drøm. Etter en hard, isete og guffen nedkjøring til Asdøltjern, begynte tankene på den tøffe avslutningen av Snerken å melde seg. Gleden var derfor nok en gang stor da motivatorene fra team Hawkins sto i bunn av bakken opp til Myggheim Nok en gang ble Red Bull servert. Tvangsforing av kjeks ble det også gjort forsøk på, men den bare i vokste i munn, slik andre svampaktige legeme har en tendens til å gjøre…… Red Bull hadde nok en gang en magisk effekt, og planene om å slå følge med team Hawkins opp bakkene, ble bokstavelig talt blåst vekk av nye rungende heiarop. Plutselig sto man i Håvaldsenkrysset og skulle i gang med den siste tøffe bakken. Disponeringen av krefter, godt hjulpet av Red Bull, sørget for ny PR med over 4 minutter bare i skøyteløypa opp mot Vestlia. Siste biten inn mot Solli ble en sjarmøretappe i tryugg forvisning om at dagens mål var nådd. Klokket inn under fem timer med god margin. At det senere skulle vise seg at Hovedsponsor faktisk var eneste utøver som hadde gått korrekt trase i denne utgaven av Snerken kom vel som en overraskelse på samtlige. Afterski med kakao og rom var nok en gang en innertier, og øl, drinker, deilig mat med tilhørende rødvin smakte fortreffelig. Selv om tøffe tøflus ble hentet av sin vakre samboer alt for tidlig, var det konsensus om at Snerken 2021 var meget vellykket. Vil takke Rennleder og alle utøvere for en meget bra gjennomføring, og gleder meg til mer Snerken-moro sommer og vinter. Note to self: Mer sprit og blandevann i 2022!

La det innledningsvis ikke være noen tvil. Jeg setter umåtelig stor pris på Snerken, og alt som hører til. Rennleder har skapt et unikt engasjement og samhold vi skal ha stor glede av i mange år fremover. Det er allikevel på sin plass å komme med et lite varsku. Hvor er vi egentlig på vei? I statuttene heter det; "Der man i konkurrerende arrangement tilstreber å presse varigheten ned til et minimum, er Snerken tuftet på å maksimere tidsbruken så mye som mulig. " Må ærlig innrømme at det betviles at dette er noe våre beste menn har i bakhodet om dagen. Jeg har i dag deltatt på årets tredje felles trening, eller skilek som det heter. På den første treningen var gruppen nogenlunde samlet frem til bakken opp mot lysløypa. Derfra og opp skiller det ganske mye i tempo, puls og melkesyre, og det er slik det skal og burde være. Trening nummer to var vi samlet ut fra start, men i første bakken etter 500 meter gikk mr Lumbago og Aaby-ekspressen i brudd. Riktignok ventet de ved Myggheim, men man så klare tendenser til overtenning og mangel på felleskapsfølelse. Samling hos Liv med vafler og kaffe etter endt tur ble allikevel en herlig avslutning på økten. Så kommer dagen i dag, med avtalt oppmøte på Solli kl 17.30 for felles trening, med påfølgende middag hos Liv, men hva skjer? Rennleder ringer undertegnede kl 15.29! og sier han allerede er på vei til Solli, og at mr Lumbago skal være med. Møtes ved Sandungen 17.45, ta med Aaby-ekspressen var ordren. Undertegnede gjør som regel som han får beskjed om, og sender straks en sms til Aaby om å møtes ved Sem Grendehus for felles transport til Solli. Og hva var svaret? "Drar tidlig jeg også" Selvsagt føler jeg på presset jeg også, og hiver meg i bilen tidligere enn planlagt for å presse inn noen ekstra kilometer før avtalt om å møte streberne i bunn av bakken opp til lysløypa. Vi møtes som avtalt i bunn av bakken, holder oss samlet de første kneikene, før Aaby tar ryggen på en NTNU-utøver og forsvinner ut av syne. Lumbago og Rennleder slår følge med hovedsponsor et lite stykke, og da min puls begynner å bli faretruende høy, stikker Mr Lumbago, mens Rennleder begynner å diskutere gårsdagens fotballkamp. Jeg har knapt pust til å svare, og da mister også Rennleder tålmodigheten, og tar opp jakten på Aaby-ekspressen. På toppen venter hele gjengen på meg, og pliktskyldig skryter mr Lumbago av min eminente teknikk. Vel hjemme ser jeg på Strava at jeg har perset opp bakken med over et minutt, allikevel er det bare en kort periode jeg ser lysene fra hodelyktene deres, før jeg går alene i stummende mørke. Rennleder og mr Lumbago tar til alt overmål et nytt drag opp siste bakken etter at jeg omsider nådde toppen. Dette er jo fullstendig galskap, hvor skal dette ende? Må vi ta fri på onsdager for å bli med på den såkalte fellestreningen? Må man begynne med EPO for å holde nogenlunde tritt? Jeg bare spør jeg.........

I dag skulle undertegnede teste om det i det hele tatt er mulig å komme seg rundt traseen uten bruk av hodelykt. Med lovende værmelding, og felleskiføre, dro eneste mann i supertungvektsklassen av gårde fra Solli P-plass med et mål om å komme seg gjennom store deler av Snerken-traseen uten å kollapse. Og for de som lurer, dette er og blir tungt. Løypesjefen har satt sammen en knallhard maraton. Den første utfordringen kommer etter få kilometer. Bakkene opp Bergsåsen har jeg aldri gått før, og det er det en grunn til fant jeg ut. Her var det j....... bratt, lett å gå på en smell tidlig i løpet her. En god følelse å nå toppen, men det skulle vise seg at utforkjøringene ned mot Rustan også var i tøffeste laget på dagens knallharde underlag. Krampetendenser grunnet ploging her gitt. Terrenget fra Rustan og ned mot Semsmåsan derimot kledde en gammel pingle bedre, kanskje eneste del av løypen hvor jeg følte jeg fikk noe gratis. Men OBS OBS, hele tre ganger skal bilveien passeres, så i mars kan det være nokså bart her. Med klister under skiene da, kan resten av turen bli seig. Videre opp mot Mikkelsbonn går det svakt oppover i et fint terreng, før en sugende fiskebeinmote åpenbarer seg når man tror man snart er fremme. Hoppet i dag over runden om Grønland, og brukte tiden til en toddy på Mikkelsbonn. Toddyen gjorde underverker, og turen ned til Øyvann gikk greit til tross for at jeg havnet rett inn blant de første Grenaderene. Oppdaget fort at de har et litt annet tempo inne enn hva jeg kan skryte på meg. Runden om Vestergyllen gikk bra, selv om man begynner å kjenne at man har noen kilometer i beina. At det var nærmest påskestemning gjorde omveien lettere å takle. Neste store utfordring var utforkjøringen ned til Asdøltjern. Her var det ikke kjørt spor på noen dager, så det var preparert som Hahnenkam-løypa. Dette var ikke moro. Like isete var det i motbakkene opp mot Myggheim, så det var svært krevende å motstå fristelsen om å gå rett til P-plassen til Solli. Tanken på å kjøpe en kald cola på Solli gård gjorde at jeg faktisk gjennomførte avslutningen på Snerken. Bakkene opp mot Vestlia var tyngre enn noen gang, selv om jeg var langt unna å gå i kjelleren. Tror allikevel Torgeir Bjørn hadde kommentert at jeg var noe kantete i stilen, og slet med å gå riktig teknisk. Å komme frem til Solli gård til cola og skolebrød var en deilig følelse etter den lengste skituren jeg har gått på 10 år. 32 km gjennomført på en gangtid på 3.18 Er egentlig godt fornøyd, og er styrket i troen på å ta merke den 16. Mars, selv om løypa er utfordrende fra start til mål, og til tross for at jeg tok enkelte stort-cuts i dag.

Da galleriet åpenbart kun er tilgjengelig for administrator, kan bilder fra treningsturer etc legges inn her.

Det har i dag blitt opprettet en messenger-gruppe for 4 av 6 deltagere i Snerken. Da to av deltagerne har valgt å avstå fra deltagelse i sosiale medier, risikerer vi at disse går glipp av viktig kommunikasjon. Foreslår derfor at all kommunikasjon foregår på dette eminente forum. Kan opplyse brødrene Andersen om at det muligens blir full oppslutning på kveldens fellestrening, med oppmøte på Solli kl 19.00.

Blir litt skremt av å lese treningsdagboka til Aaby-expressen på Strava om dagen. 22,8 km på lørdag, 15,8 km i går kveld. Er det noen begrensninger på hvor mye det er lov å trene for deltagere i Snerken?

Vil takke de som har gjort det mulig for undertegnede å bli med i dette eksklusive evenement. Føler meg beæret, ydmyk og takknemlig. Vil også benytte anledning til å skryte uhemmet av nettsidene. Vil allikevel våge meg ut på glattisen med en ørliten kritisk bemerkning. Ved påmelding skulle jeg svare på endel krevende spørsmål. Med mitt intellekt var jeg trygg på full pott, så overraskelsen var stor da jeg oppdaget at dette ikke var tilfelle. Det viste seg at bruken av preposisjonen "ved" i spørsmål 1 gav meg feil svar. "Ved Vestergyllen" var altså feil svar. Er ikke dette noe strengt?